AVSKJEDS-HAJJEN

I det tiende året etter Hijra forberedte vår Mester, Profeten, seg til hajj og befalte muslimene i Medîna også å forberede seg til hajj. Han sendte også bud til dem som bodde utenfor Medîna. Da samlet tusenvis av muslimer seg i Medîna. Vår Mester Rasûlullah kjøpte hundre kameler til offer. Før avreisen tok Han ghusl-abdast (rituelt helbad). Han kjemmet Sitt velsignede hår, brukte vakre dufter og tok på Seg Sin izâr og ridâ. Da forberedelsene var fullført, brøt vår elskede Profet opp fra Medîna etter middags-namâz den 25. i måneden Dhu’l-qâda, med en karavane på mer enn tretti tusen mennesker. Gjennom Shajara-veien kom de til Dhu’l-Hulayfa. Her oversteg antallet av Ashâb førti tusen. De tilbrakte natten der. Vår elskede Profet lot en av de hundre kamelene Han hadde med Seg, føre frem til Seg. Han risset høyre side av pukkelen dens slik at det blødde, som tegn på at den var et offerdyr, hengte to tresko om halsen på den og befalte Sine Ashâb å gjøre det samme. Han ba to rak‘at ihrâm-namâz. Etter å ha lovprist og takket Allahu ta‘âlâ ba vår Mester Sarwar al-kâinât: «O min Allah! Gjør dette til en mabrûr og godtatt hajj for meg, uten hykleri, skryt og jag etter berømmelse.» Han gikk inn i ihrâm (ihrâm er den drakten som bæres under hajj og ’umra; for menn er det to store, usydde hvite klær, der det ene vikles om kroppen nedenfor livet og det andre om overkroppen), og etter Jabrâîl ’alaihis-salâms budskap begynte Han å si talbiya med høy røst. Da Ashâb al-kirâm stemte i, begynte jord og himmel å gjenlyde av talbiya-ropene: «Labbayk! Allahumma labbayk! Labbayk! Lâ sharîka laka labbayk! Innal hamda wanni‘mata laka wal mulka lâ sharîkalak! …»

De fulgte Baydâ-veien og satte kursen mot Malal. Ashâb strømmet etter Ham som en flom. Underveis sluttet stadig flere seg til. Da Han kom til Rahwâ-dalen, der nesten sytti Profeter, deriblant Mûsâ ’alaihis-salâm, hadde bedt namâz, sa vår Mester Rasûlullah: «Denne dalen er en av Jannahs daler.» Her ba de namâz. Derfra dro de videre til Munsaraf og ba morgen-namâz i Asâsa. Da de kom til Lahy al-Jamal, ble Han uvel og lot Seg behandle med kopping (hijâma), og de slo leir i Sukyâ. Da de kom til Abwâ, der Hans ærverdige mor Hadrat Âmina hadde gått bort, besøkte Han graven hennes og gråt. Også de som var med Ham, gråt. Deretter kom de til Talaât-ul-yaman, Juhfa, Gadîr al-Hum, Kudayd og nådde frem til Usfân-dalen. Her sa vår Mester, Profeten, til Hadrat Abû Bakr: «Hûd og Sâlih ’alaihimus-salâm dro forbi her mens de sa talbiya for hajj, med en ullkappe viklet om livet og et broket tøy over seg, ridende på unge, røde kameler med grimer flettet av palmefiber.»1 De fortsatte gjennom Ganîm, Marruzzahrân og Sharîf og kom til Zî-Tuwâ. Etter å ha tilbrakt natten her og bedt morgen-namâz dro de forbi Hajun og kom inn i Mekka gjennom Qadâ-bakken. Etter en reise på ti dager nådde de Mekka den 4. Dhu’l-hijja. Med dem som kom fra Jemen og andre land for å gjøre hajj og sluttet seg til dem, oversteg antallet av muslimer nitti tusen. (Ifølge en annen overlevering var det hundre og fjorten tusen, ifølge en annen omkring hundre og tjue tusen.)

«O min Allah! Gjør dette til en mabrûr og godtatt hajj for meg, uten hykleri, skryt og jag etter berømmelse.» Hadîth ash-sharîf

Da vår Mester Rasûlullah så Baitullah, ba Han:

«O min Allah! Øk dette Baits ære, opphøyethet, majestet og anseelse. Og øk også æren, majesteten, ærbødigheten og godheten til dem som viser det ære ved å gjøre hajj og ’umra.»

Og så begynte Han på manâsik. Under hele hajjen bodde Han i et telt som var reist i Atbah, mellom Mekka og Minâ. Vår elskede Profet dro til Minâ på den 8. (Tarwiya-) dagen i Dhu’l-hijja og til Arafât på den 9. (Arafa-) dagen. Han kom til Urana-dalen midt i Arafât-dalen og stanset der. Om ettermiddagen resiterte Han, sittende på Sin kamel som het Quswâ, Sin avskjedskhutba og tok farvel med Ashâb al-kirâm radiy-Allahu ’anhum ajma‘în.2

JEG ER KOMMET TIL DEG!
O syndernes tilflukt, jeg er kommet for å søke tilflukt hos Deg!
Mange feiltrinn har jeg begått; jeg er kommet for å bønnfalle Deg!
Jeg kom bort på mørke steder, jeg sank ned i sumpen;
Jeg er kommet til lysets kilde, som lyser opp den rette vei.
Jeg har bare ett liv igjen, O alle livs liv!
Kan jeg vel si: «Jeg er kommet for å ofre mitt liv»?
Du er legen for de lidende, og jeg er syk i hjertet.
Jeg er kommet for å banke på Din dør for å få legedom for mitt hjertesår.
Det er galt å bringe noe til de gavmildes dør;
Jeg er kommet for å kysse den jorden Du æret ved å tre på den.
Mine synder er mange som et fjell, mitt ansikt er svart som tjære!
Jeg er kommet for å bli helt fri fra denne byrden og svartheten.
En eneste dråpe fra Ditt godhetens hav renser visselig alt,
Selv om jeg er kommet med en gjerningsbok like svart som mitt ansikt.
Om jeg bare kunne legge ansiktet mot Din dør, O elskede, kjærere enn mitt liv!
Det som ikke kan oppnås med vann, oppnås ved den jorden!