TABUK-GHAZÂEN

Tabuk er et velkjent sted midt mellom Medîna al-munawwara og Damaskus. Noen sa at det er navnet på en kilde. Denne ekspedisjonen ble kalt Tabuk-ghazâen, fordi den var den siste ekspedisjonen til vår Mester, Profeten. Den kalles også Fâdiha, fordi munâfiqene ble ydmyket i dette slaget. Den kalles også Jaysh-ul-ushrat. På denne ekspedisjonen led muslimene store prøvelser. Dessuten var avstanden lang og været svært varmt. De fiendtlige soldatene var mange og sterke. Det var en tid med hungersnød. Ti personer red på én kamel. De fleste av soldatene spiste ikke annet enn dadler i en måned. Noen ganger spiste de ristet bygg. Noen ganger fant de ikke engang det. Man dro av sted på ekspedisjonen til Tabuk en torsdag i måneden Rajab i det niende året etter Hijra.

I dette niende året, da Islâm raskt spredte seg over Den arabiske halvøy, skrev kristne arabere et brev til Heraklius, den bysantinske keiseren, som var misunnelig på «den islamske staten» og ønsket å hindre den i å vokse. De skrev: «Den personen som sto frem og påsto at han var profet, er død. Muslimene lever nå i hungersnød og armod. Hvis du vil omvende dem til din religion, er tiden inne nå.» På grunnlag av dette brevet sendte Heraklius en hær på førti tusen mann under Kubâds kommando for å kjempe mot muslimene. Da vår Mester, Profeten, fikk høre om dette, samlet Han Sine Ashâb og befalte dem å forberede seg til krig. På grunn av tørken det året var sahâbîene i store økonomiske vanskeligheter. Bare kjøpmennene hadde det forholdsvis godt. Den islamske hæren var svært stor. Matvarer og krigsutstyr var knappe. Det ville bli trengsler. Vår Mester, Profeten, ønsket at Hans Ashâb skulle gi økonomisk hjelp til utrustningen av de soldatene som skulle delta i krigen. Dette ønsket fra vår Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) satte sahâbîene i bevegelse. Alle kom med det de hadde, og prøvde å forberede seg til jihâd med sitt gods og sitt liv.

Hadrat Abû Bakr, vår Profets følgesvenn i hulen, hadde kommet med alt han eide. Da Rasûl al-akram spurte ham: «O Abû Bakr! Hva har du latt bli igjen til din husstand?» svarte han: «Jeg har latt Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl bli igjen.» Hadrat ’Umar hadde kommet med halvparten av det han eide. Vår Mester, Profeten, spurte ham: «O ’Umar! Hva har du latt bli igjen til din familie?» Han svarte: «Jeg har latt like mye bli igjen som det jeg har kommet med.» Vår Mester, Profeten, sa: «Forskjellen mellom dere to er som forskjellen mellom ordene deres.» Da sa Hadrat ’Umar: «Måtte min far og mor bli ofret for deg, O Abû Bakr! Du går forbi meg i ethvert kappløp på det godes vei. Nå har jeg forstått godt at jeg ikke kan gå forbi deg i noe som helst», og ga slik uttrykk for hvor høyt han verdsatte ham.1 Ashâb al-kirâm prøvde å hjelpe så mye de kunne. Men munâfiqene spottet dem og sa: «Dere gir dette for å vise dere frem.» Vår Mester, Profeten, sa: «Den som gir sadaqa i dag, hans sadaqa vil vitne til fordel for ham hos Allahu ta‘âlâ på qiyâmat-dagen.» Etter disse velsignede ordene fra vår Mester, Profeten, begynte de troende å hjelpe enda mer. Hadrat ’Uthmân ibn Affân utrustet halve hæren.2 ’Uthmân az-Zinnûrayn radiy-Allahu ’anh hadde gitt denne hæren ni hundre og femti kameler og femti hester med utstyr, og i tillegg til å bekoste utrustningen av rytterne deres sendte han ytterligere ti tusen dinâr eller syv hundre rukya gull.3 Slik ble han den som hjalp mest blant muslimene. Hadrat ’Uthmân dekket hærens behov så fullstendig at han ikke engang glemte å legge med de pakknålene de skulle bruke til å reparere vannsekkene sine. På grunn av denne hjelpen hans sa vår Mester Rasûl al-akram: «Fra i dag av vil det ikke bli skrevet noen synd på ’Uthmân.»4 En av de fattigste sahâbîene hadde trukket vann i en daddelpalmehage hele natten til morgenen for å oppnå thawâb ved å støtte jihâd. Han kom med dadlene han hadde tjent, til vår Mester, Profeten, og sa: «O Rasûlullah! Jeg har kommet med det jeg har, for å vinne min Rabbs velbehag. Vær så vennlig å ta imot det.»

«O ’Umar! Forskjellen mellom dere (deg og Abû Bakr) er som forskjellen mellom ordene deres.» Hadîth ash-sharîf

Mens de muslimske mennene arbeidet for å hjelpe så mye de kunne, gjorde også kvinnene sin del på denne veien fullt ut. Da de forberedte seg til Tabuk-ekspedisjonen, var muslimene i en svært vanskelig tid. Hungersnøden var så hard at mange av Ashâb al-kirâm som ikke hadde noe igjen, kom til vår Mester, Profeten, og sa: «O Rasûlullah! Vi står uten ridedyr! Vi har heller ikke noe å spise! Vi vil ikke skilles fra Deg i denne ghazâen, og vi ønsker å oppnå jihâdens thawâb.» Vår Mester, Profeten, fortalte dem bedrøvet at Han ikke hadde noe dyr igjen som de kunne ri på. En gang kom Sâlim ibn Umayr, Abdullah ibn Mugaffal, Abû Laila Mâzînî, Ulba ibn Zayd, Amr ibn Humâm, Haramî ibn Abdullah og Irbâd ibn Sâriya frem for vår elskede Profet og ba om det samme. Vår Mester sa til dem i stor bedrøvelse: «Jeg finner ikke noe dere kan ri på.» Da begynte de å gråte av sorg over å bli skilt fra vår Mester, Profeten, og over ikke å kunne delta i jihâden. Da sendte Allahu ta‘âlâ ned denne âyat al-karîmaen, i betydning: «(O Min Rasûl!) Da de kom til Deg (for å delta i jihâd), sa Du til dem: ‘Jeg kan ikke skaffe dere ridedyr.’ De vendte tilbake med tårer i øynene, bedrøvet fordi de ikke hadde noe å bruke for denne sak (og ikke kunne delta i striden). Det hviler ikke noe ansvar (synd) på dem.»5 Til slutt utrustet Hadrat Abbâs og Hadrat ’Uthmân også dem til ghazâen. Da forberedelsene var fullført, samlet vår Mester, Profeten, hæren ved Saniyyat-ul-Wadâ. Det var nesten ingen som ikke deltok i ghazâen. Da vår Mester Rasûl al-akram hadde samlet hæren og besluttet å bryte opp, lot Han Muhammed ibn Maslama bli igjen i Medîna som Sin stedfortreder.6 Da Han skulle begynne ekspedisjonen, sa Han: «Ta med dere ekstra sko. Så lenge dere har sko i reserve, vil dere ikke lide nød.»

Da hæren brøt opp, sa Abdullah ibn Ubayy, munâfiqenes leder, meningsløse ting for å skremme muslimene. Han sa til og med: «Jeg sverger på at det er som om jeg ser Ham og Hans Ashâb bundet til hverandre med tau, to og to …» Ashâb al-kirâm brydde seg ikke det minste om disse ordene, og iveren deres etter å delta i jihâden ble stadig større. Munâfiqene som så dette, ble knust av raseri. Da vår Mester Rasûlullah skulle bryte opp fra Saniyyat-ul-Wadâ mot Tabuk, lot Han hærens flagg og bannere rulle ut. Han ga det største banneret til Hadrat Abû Bakr og et annet banner til Hadrat Zubayr ibn Awwâm. Han ga Aws-stammens banner til Usayd ibn Hudayr og Khazraj-stammens banner til Abû Dujâna.7 Antallet av Ashâb al-kirâm under kommando av vår Mester, Profeten, var tretti tusen; ti tusen av dem var ryttere. Hadrat Talha ibn Ubaydullah ble utnevnt til befalingsmann for høyre fløy, og Hadrat Abdurrahmân ibn Awf til befalingsmann for venstre fløy.8 Under kommando av sin Profet rykket de ærefulle sahâbîene frem i svært varmt vær. Så lenge de hadde Allahu ta‘âlâs Habîb i spissen, kunne mangelen på mat og vann ikke få dem til å vende om fra veien sin, og verken avstanden til målet eller de mange fiendtlige soldatene kunne skremme dem. I en slik tilstand kunne de gå hvor som helst. Vår elskede Profet og de heltemodige sahâbîene hvilte en stund ved hver rasteplass og fortsatte så videre. Deres åttende rasteplass var Hijr, der Sâlih ’alaihis-salâms folk var blitt tilintetgjort. Allahu ta‘âlâ hadde tilintetgjort dem med et voldsomt skrik, det vil si et drønn, fordi de ikke hørte på sin Profets befaling. Universets Sultan sa til Sine Ashâb: «I natt vil det blåse en sterk storm fra motsatt retning. Ingen må reise seg uten at han har en venn med seg. Enhver skal binde kneet på kamelen sin. Dette er et sted der straffen kom ned. Ingen må drikke av dette vannet eller ta abdast med det! …» Alle fulgte denne befalingen. En sterk storm som brøt løs om natten, begynte å snu opp ned på alt omkring. I mellomtiden reiste en som hadde forsømt å binde kamelen sin, seg alene for å lete etter den; han ble grepet av stormen, revet med og kastet ned ved foten av Tayy-fjellet. En annen var i stor nød for å gjøre sitt fornødne. På stedet der han gikk for å gjøre det, fikk han en sykdom som kalles Hunnâk (kikhoste). Ved vår Mester, Profetens bønn ble han frisk igjen.

Den morgenen var det ikke noe vann igjen i vannbeholderne. Alle var nær ved å dø av tørst. Munâfiqene så dette som en anledning og prøvde å skape splid ved å si: «Hvis Muhammed virkelig var Profet, ville Han be, og det ville regne.»

Da saken ble lagt frem for Verdenenes Mester, løftet Han Sine velsignede hender og bønnfalt Allahu ta‘âlâ om å skjenke regn. På en varm og skyfri himmel kom det straks frem regnskyer. Et kraftig regn begynte. Alle fylte vannsekkene sine, tok abdast og vannet dyrene. Da regnet stanset og skyene spredte seg, så man at det bare hadde regnet over hæren.

«Den som gir sadaqa i dag, hans sadaqa vil vitne til fordel for ham hos Allahu ta‘âlâ på qiyâmat-dagen.» Hadîth ash-sharîf

Tabuk-ghazâen

Vår elskede Profet og sahâbîene sa takbîr. De lovpriste Allahu ta‘âlâ. Til munâfiqene sa de: «Nå har dere ingen unnskyldning igjen. Tro på Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, og bli fromme muslimer! …» Men de skamløse munâfiqene svarte: «Hva så? … Det regnet mens en sky gikk forbi, og så var det over! …» Sulten hadde også nådd sin ytterste grense, så langt at to personer måtte dele én daddel. Til tross for den sterke heten, sulten og tørsten hadde de nærmet seg Tabuk. Vår Mester Habîb al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Inshâ-Allah (om Allahu ta‘âlâ vil) kommer dere i morgen ved formiddagstid frem til Tabuk-kilden. Rør ikke det vannet før jeg kommer.» Neste dag kom de dit. Det var svært lite vann i kilden. Vår elskede Profet lot noe av vannet fra kilden helle i et kar, stakk Sin velsignede hånd ned i det og ba. Så helte Han vannet ut i kilden. Med ett steg vannet og økte. Selv om hele den islamske hæren på tretti tusen mann drakk, minket det ikke i det hele tatt. Senere ble hele området vannet med dette vannet, som er et mirakel av vår Mester, Profeten. Det området ble en frodig grønn slette som fløt over av velsignelser. Da vår Mester Rasûl al-akram kom til Tabuk med Sine ærefulle Ashâb, fant de ikke de romerske hærene, som besto av bysantinere og kristnede arabiske stammer som Âmila, Lahm og Juzam, foran seg. Ved Mûta hadde en romersk hær på hundre tusen mann lidd nederlag mot tre tusen mujâhider. Nå sto det tretti tusen mujâhider mot dem, og deres befalingsmann var Universets Mester. Da romerne hørte at vår elskede Profet hadde samlet Sine heltemodige Ashâb og var kommet, så de seg alle om etter et sted å flykte til.

Etter å ha rådført seg med Sine Ashâb dro vår Mester Rasûlullah ikke lenger enn til Tabuk. I mellomtiden hadde noen stammer og stater som bodde i det området, hørt at den islamske hæren var kommet. Av frykt sendte de hver sin delegasjon til vår Mester, Profeten, og ba om sikkerhet mot å betale jizya. Vår Mester, Profeten, viste dem barmhjertighet og tok imot tilbudene deres. Med hver av dem ble det skrevet egne avtalevilkår, og de fikk vite at de var i sikkerhet.

Vår Mester Sarwar al-kâinât (’alaihis-salâm) ventet på fienden i nesten tjue dager. I Tabuk hadde Han mange samtaler med Sine Ashâb al-kirâm og vasket hjertene deres i et hav av nûr. Han lot den fayz og de velsignelser som strømmet ut fra Hans velsignede hjerte, flyte inn i hjertene deres. I en av Sine makeløse samtaler spurte Han: «Skal jeg fortelle dere hvem som er den beste og mest ærefulle blant menneskene?» Ashâb al-kirâm svarte: «Ja, fortell oss det, O Rasûlullah!»

Da sa Han: «Den beste blant menneskene er den som arbeider på Allahu ta‘âlâs vei til sitt siste åndedrag, på ryggen av sin hest eller kamel eller til fots. Og den verste blant menneskene er den forvillede og overmodige som leser Allahu ta‘âlâs Bok, men ikke har noe som helst gagn av den.»

Til en som spurte om martyrdøden, sa Han: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som holder min eksistens i Sin hånd, at martyrene på qiyâmat-dagen vil komme med sverdene sine hengende om halsen. De skal sitte på minbarer av nûr (lys).»9

Mange av vår Mester, Profetens mirakler ble sett på denne ekspedisjonen. Således kom sahâbîene en gang, da man gjorde seg klar til å vende tilbake fra Tabuk til Medîna og sulten deres var blitt uutholdelig, og la saken sin frem for vår Mester, Profeten. Vår Mester Rasûlullah lot den maten som var igjen hos dem, samle på et skinnteppe. Den fylte så vidt en liten gryte. Vår Mester Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fornyet Sin abdast og ba en namâz på to rak‘at. Han rakte frem Sine velsignede hender og ba om at maten måtte bli rikelig. Deretter befalte Han Sine Ashâb å komme med karene sine. De ble fylt slik at ikke et eneste kar i den store hæren ble stående tomt. Dessuten så man at maten på teppet ikke minket, selv om alle mujâhidene spiste til de var mette.

«Inshâ-Allah kommer dere i morgen ved formiddagstid frem til Tabuk-kilden. Rør ikke det vannet før jeg kommer.» Hadîth ash-sharîf