BETINGELSER FOR Å VÆRE EN SANN MUSLIM

Ordet «Islâm» betyr på arabisk «å overgi sitt nafs, å underkaste seg, å nå frelse» og også «fred». Imâm al-a‘zam Abû Hanîfa (rahmatullahi ’alaih) har definert Islâm som «å underkaste seg og adlyde Allahu ta‘âlâs påbud».

Ut fra dette blir det av seg selv klart hvordan en god muslim skal være. De lærde har forklart de egenskapene som en muslim bør ha, slik: En god muslim er først og fremst ren både på kropp og sjel.

Flere steder i Koranen al-karîm erklærer Allahu ta‘âlâ: «Jeg elsker dem som er rene.» Muslimene går ikke inn i moskeer eller hus med sko på. Teppene og gulvene deres forblir støvfrie og rene. Enhver muslim har et bad i sitt hus. Kroppen, klærne og maten deres er alltid rene. Derfor finnes det ikke mikrober og sykdom hos dem.

En sann muslim vet å ta vare på sin helse. Han drikker aldri alkohol, som er harâm og en slags gift. Han spiser ikke svinekjøtt, som har mange farer og skader og er blitt forbudt ved å bli erklært harâm.

Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) priste legevitenskapen på forskjellige måter. Et eksempel er Hans ord: «Kunnskap er av to slag: kunnskap om kroppen og kunnskap om religionen.» Det vil si at Han, ved å si at de mest nødvendige av alle vitenskaper er religionskunnskapen, som verner sjelen, og helsekunnskapen, som verner kroppen, befalte at man fremfor alt må strebe etter å holde sjelen og kroppen sunne og sterke. Islâm befaler å lære kunnskapen om kroppen før kunnskapen om religionen. For alt godt kan bare gjøres når kroppen er sunn. Vår Mester, Profeten, hadde skrevet et brev til den østromerske keiseren Heraklius og innbudt ham til Islâm. Heraklius besvarte brevet og sendte mange gaver. En av gavene var en lege. Da legen kom, sa han: «Herre! Keiseren har sendt meg for å tjene Dere. Jeg skal behandle de syke hos Dere gratis!» Vår Mester, Profeten, tok imot tilbudet. Han befalte at legen skulle få et hus. Hver dag brakte de ham deilig mat og drikke. Dager og måneder gikk. Ingen muslim kom til legen. Legen skammet seg, kom frem for Ham og ba om lov til å reise, idet han sa: «Herre! Jeg kom hit for å tjene. Til denne dag er ingen syk kommet til meg. Jeg har sittet uten noe å gjøre, spist og drukket og hatt det makelig. Nå vil jeg gjerne reise.» Vår elskede Profet svarte: «Det må du selv bestemme. Hvis du blir lenger, er det muslimenes plikt å tjene sin gjest og vise ham gjestfrihet. Og hvis du reiser, så god reise! Men vit at selv om du ble her i årevis, ville ingen komme til deg. For mine Ashâb blir ikke syke! Islâms religion har vist veien til å unngå sykdom. Mine Ashâb er svært nøye med renslighet. De spiser ikke noe før de er sultne, og de reiser seg fra måltidet før de er mette.»

Med dette mener vi ikke at en muslim aldri blir syk. Men en muslim som er nøye med sin helse og sin renslighet, holder seg frisk lenge. Han blir ikke lett syk. Døden er sann. Ingen kan unnslippe døden, og alle skal dø som følge av en eller annen sykdom. Men det at man kan bevare sin helse frem til den tid, er bare mulig ved å overholde de tingene og den rensligheten som er påbudt i Islâm. Slik en god muslim er nøye med kroppens renhet, er han også svært nøye med sjelens renhet. Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Jeg er sendt for å fullkomme de gode egenskapene og for å utbre god moral i verden.» I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Den av dere som har den høyeste îmân, er den som har den vakreste akhlâq.» Selv îmân måles altså etter akhlâq.

Sjelens renhet er det vesentlige for en muslim. Den som lyver, som jukser, som bedrar andre, som undertrykker, som gjør urett, som ikke hjelper sine trosfeller, som gjør seg stor, og som bare tenker på sin egen fordel, kan ikke regnes som en sann muslim, uansett hvor mye han tilber. Den opphøyde betydningen av de tre første âyatene i Sûrah al-Mâ‘ûn er: «O Min Rasûl! Har Du sett ham som fornekter qiyâmat-dagen, som plager den farløse og tar fra ham hans rett, og som ikke gir den fattige mat og ikke oppmuntrer andre til å gjøre godt mot den fattige?» Slike menneskers tilbedelse blir ikke tatt imot. I Islâms religion kommer det å holde seg borte fra forbudene foran det å utføre påbudene. En sann muslim er fremfor alt et fullstendig og fullkomment menneske. Han har et smilende ansikt, en mild tunge og taler sant. Han vet ikke hva det vil si å bli sint.

Vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Den som er blitt gitt mildhet, er blitt gitt det gode i denne verden og i âkhirat.»

En muslim er ytterst ydmyk. Han lytter til alle som henvender seg til ham, og hjelper dem så langt han kan. En muslim er verdig og høflig. Han elsker sin familie og sitt land. I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Kjærligheten til fedrelandet kommer av îmân.»

Hvordan Allahu ta‘âlâ vil at Hans tjenere skal være, forklarer Han i Koranen al-karîm slik: Den opphøyde betydningen av âyat al-karîmaene 63–69 i Sûrah al-Furqân er: «Rahmâns (det vil si Allahu ta‘âlâs, som har stor medfølelse med Sine tjenere) (dydige) tjenere går på jorden med ydmykhet og verdighet. Når uvitende mennesker plager dem, svarer de dem med vennlige ord som (fred og trygghet være med dere), og holder seg med sannferdighet og mildhet borte fra synd. De tilbringer nettene stående og i sajda for sin Rabb (idet de utfører namâz) (og lovpriser Ham). De sier: ‘Vår Rabb! Hold Jahannams pine borte fra oss! Dens pine er sannelig vedvarende og bitter. Det er uten tvil et ondt sted og et ondt oppholdssted.’ Når de bruker penger, er de verken ødsle eller gjerrige; de holder en middelvei mellom disse to og tar ikke fra noen hans rett. De setter ingen partner ved siden av Allahu ta‘âlâ og påkaller ingen annen guddom sammen med Ham. De tar ikke noe liv som Allahu ta‘âlâ har gjort harâm. (De straffer bare de skyldige.) De begår ikke utukt.» Og i âyatene 72–74, i betydning: «De vitner ikke falskt. De holder seg borte fra unyttige og skadelige ting. Hvis de tilfeldigvis kommer opp i noe slikt unyttig og skadelig, eller noe som bare kan gjøres med stor møye, vender de seg bort og går forbi med verdighet. Når de blir minnet om Allahu ta‘âlâs âyater, later de ikke som blinde og døve som ikke ser og ikke hører. De ber og sier: ‘O vår Rabb! Skjenk oss blant våre hustruer og barn rettskafne mennesker som skal være en glede for våre øyne (og bli gode etterfølgere for oss). Gjør oss til ledere for dem som vokter seg for å gå imot Allahu ta‘âlâ!’»

Videre er betydningen av den andre og tredje âyat al-karîmaen i Sûrah as-Saff: «O dere som tror! Hvorfor sier dere det dere ikke gjør? At dere sier at dere har gjort det dere ikke gjør, vekker stor vrede hos Allah.» Dette viser at det å love bort noe man ikke kan gjøre, eller å love noe man ikke kan holde, gjør en til et dårlig menneske i Allahs øyne.

«Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at så lenge en person ikke ønsker for sin trosbror det han ønsker for seg selv, er hans îmân ikke fullstendig.» Hadîth ash-sharîf

En sann muslim viser den største respekt for sin religion, sine foreldre, sine lærere, sine overordnede, landets ledere og lovene. Han beskjeftiger seg ikke med unødvendige ting. Han bruker tiden sin bare på det som er nyttig. Han spiller ikke hasard. Han kaster ikke bort tiden sin.

En sann muslim utfører sine ibâdater. Han betaler sin takknemlighetsgjeld til Allahu ta‘âlâ. Ibâdat skal ikke utføres bare for syns skyld, eller bare for å bli kvitt plikten. Ibâdat skal utføres for å oppnå Allahu ta‘âlâs tilfredshet, villig og med stor kjærlighet til Ham. Å frykte Allahu ta‘âlâ betyr å elske Ham svært høyt. Slik et menneske ikke ønsker å bedrøve en det elsker høyt, og frykter for å gjøre det, slik skal også ibâdat for Allahu ta‘âlâ utføres på en måte som beviser vår kjærlighet til Ham. De velsignelsene som Allahu ta‘âlâ har gitt oss, er så store at vi bare kan gjengjelde dem ved å elske Ham høyt og tilbe Ham av hele vårt hjerte.

Disse ibâdatene er av forskjellige slag. Noen av dem er mellom Allahu ta‘âlâ og tjeneren. Allahu ta‘âlâ tilgir kanskje dem som har mangler i sin ibâdat overfor Ham. Å respektere andres rettigheter er også ibâdat. Men dem som gjør andre urett og har andres rettigheter på seg, tilgir Han aldri, så lenge de som har rettighetene, ikke tilgir dem. I hadîth ash-sharîfer er det sagt:

«Allahu ta‘âlâ viser ikke barmhjertighet mot den som ikke viser barmhjertighet mot menneskene.»

«Hjelp både undertrykkeren og den undertrykte ved å hindre urett.»

«Hvis ni tideler av pengene som blir gitt for en skjorte, er halâl og en tidel er harâm, tar Allahu ta‘âlâ ikke imot den namâz som blir utført med denne skjorten på.»

«En muslim er en muslims bror. Han gjør ham ikke urett. Han skynder seg å hjelpe ham. Han ser ikke ned på ham og anser ham ikke som ringere enn seg selv. Det er harâm å skade hans blod, hans eiendom, hans kyskhet og hans ære.»

«Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at så lenge en person ikke ønsker for sin trosbror det han ønsker for seg selv, er hans îmân ikke fullstendig.»

«Jeg sverger ved Allah at den hvis nabo ikke er trygg for hans ondskap, ikke har îmân (det vil si at han ikke er en sann mu‘min).»

For å oppnå lykksalighet, godhet og fred i denne verden og for å bli reddet fra pinene i âkhirat er det nødvendig å gjøre to ting.

Den første er å utføre Allahu ta‘âlâs påbud. Den andre er å holde seg borte fra det Han har forbudt. Den andre er viktigere og nyttigere enn den første. For fullt ut å kunne oppfylle plikten til å holde seg borte fra forbudene er det nødvendig ikke å gå til overdrivelse med det som er mubâh, det vil si tillatt, og ikke å gå utover det som er nødvendig. For den som går til overdrivelse med det som er mubâh, vil begynne å gjøre det som er tvilsomt, og det tvilsomme ligger nær det som er harâm. Menneskets nafs er grådig som et dyr. Den som går rundt kanten av et stup, kan falle ned i det. De islamske lærde har sagt: «At syndere bøyer sitt hode, er mer elskverdig enn at de som utfører påbudene, skryter.»

Å holde seg borte fra synder er også av to slag: Det første er å holde seg borte fra de forbudene som gjelder Allahu ta‘âlâs rettigheter. Det andre er å holde seg borte fra de forbudene som berører tjenernes rettigheter. Det andre er viktigere. For Allahu ta‘âlâ trenger ingenting og er svært barmhjertig. Menneskene derimot har stort behov og er gjerrige. Vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa:

«Den som har andres rettigheter på seg, og som har rørt ved skapningenes eiendom og ære, skal gjøre opp og betale før han dør! La ham ikke gå inn i âkhirat-dagen, da penger og eiendom ikke har noen verdi, med andres rettigheter på seg! Den dagen skal de ibâdatene han utførte i verden, bli gitt til den som har rettigheten. Hvis han ikke har noen ibâdater, eller hvis de tar slutt, skal syndene til den som har rettigheten, legges på ham.» En gang spurte Rasûlullah dem som var hos Ham: «Vet dere hvem som er fallitt?» De svarte: «Det er den som ikke har noen penger eller noen kapital igjen.» Han sa: «Vit at den fallitte er den som i verden har utført namâz, fastet og gitt zakât, men som har skjelt ut mennesker, baktalt dem, slukt andres eiendom, tatt liv, slått og såret. I âkhirat skal hans thawâber bli gitt til dem som har rettighetene, og hvis thawâbene tar slutt, skal syndene til dem som har rettighetene, bli lagt på ham, og han skal bli kastet i Jahannam.»

I det 110. brevet i andre bind av Maktûbât skrev Hadrat Muhammed Ma‘sûm al-Fârûqî Sarhandi (rahmatullahi ‘alaih) til en av sine disipler: «Når man har begått en synd, skal man straks gjøre tawba (angre). Tawba for en synd som er begått i det skjulte, skal gjøres i det skjulte, og tawba for en synd som er begått åpenlyst, skal gjøres åpenlyst. Man skal ikke utsette tawba. Kirâman kâtibîn-englene skriver ikke ned synden med en gang. Hvis man gjør tawba, blir den slett ikke skrevet ned. Hvis man ikke gjør tawba, skriver de den ned. Ja‘far ibn Sinân (quddisa sirruh) sa: ‘Ikke å angre en synd er verre enn å begå synden.’ Og den som ikke har angret med en gang, skal angre før han dør. Man skal ikke gi slipp på wara‘ og taqwâ. Taqwâ er ikke å gjøre det som er tydelig forbudt (harâm), og wara‘ er ikke å gjøre det som er tvilsomt. Å holde seg borte fra det forbudte er nyttigere enn å gjøre det påbudte. Våre store har sagt: ‘Både de gode og de dårlige gjør gode gjerninger. Men bare siddîqene, de gode, holder seg borte fra synder …’ I en hadîth ash-sharîf er det sagt: ‘De som på qiyâmat-dagen når frem til Allahu ta‘âlâs nærvær, er de som har wara‘ og zuhd.’ (Zuhd betyr å holde seg borte fra verdslige ting ut over det nødvendige, selv om de er halâl.) I en annen hadîth ash-sharîf er det sagt: ‘Namâzen til den som har wara‘, blir tatt imot’, og i enda en: ‘Å være sammen med den som har wara‘, er ibâdat. Å snakke med ham gir like mye thawâb som å gi almisse.’ Spør ditt hjerte til råds i ting du er i tvil om! Gjør ikke det som får ditt hjerte til å grøsse! Følg ikke ditt nafs!»

«Hikmat (nyttig kunnskap) består av ti deler. Ni av dem ligger i ’uzlat (avsondring). Og én ligger i å snakke lite.» Hadîth ash-sharîf

I hadîth ash-sharîfer er det sagt: «Den gjerningen som gir nafset ro og hjertet lettelse, er god. Den gjerningen som egger opp nafset og uroer hjertet, er synd.» «Det som er halâl, er tydelig, og det som er harâm, er også gjort kjent. Hold dere borte fra det tvilsomme. Gjør det dere vet uten tvil!» Disse hadîth ash-sharîfene viser at det man er i tvil om, og det som trykker hjertet, ikke skal gjøres. Men det er tillatt å gjøre det som det ikke er tvil om. I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Det som Allahu ta‘âlâ har gjort halâl i Koranen al-karîm, er halâl. Det som Han ikke har nevnt i Koranen al-karîm, tilgir Han.» Når man står overfor noe tvilsomt, skal man legge hånden på hjertet. Hvis hjertet ikke slår raskere, skal man gjøre det. Hvis det slår mye raskere, skal man ikke gjøre det. I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Legg hånden på ditt bryst! Ved det som er halâl, er hjertet rolig. Ved det som er harâm, banker det. Hvis du kommer i tvil, så gjør det ikke! Gjør det ikke, selv om religionens menn gir en fatwâ!»

Den som har îmân, holder seg borte fra småsynder for ikke å falle i store synder. Man skal anse alle sine ibâdater og gode gjerninger som mangelfulle. Man skal tenke at man ikke har utført Allahu ta‘âlâs påbud fullt ut. Abû Muhammed Abdullah ibn Manâzil (quddisa sirruh) sa: «Allahu ta‘âlâ har meddelt forskjellige slags ibâdater. Han har befalt tålmodighet, sannferdighet, namâz, faste og å be om tilgivelse (istighfâr) i tiden før daggry. Istighfâr nevnte Han til sist. Slik er det blitt nødvendig for tjeneren å anse sine ibâdater og gode gjerninger som mangelfulle og å be om tilgivelse og nåde for dem alle.»

Ja‘far ibn Sinân (quddisa sirruh) sa: «At de som tilber og gjør gode gjerninger, anser seg selv som bedre enn dem som begår synder, er verre enn syndernes synder.»

Hadrat Alî Murta‘ish (quddisa sirruh) forlot en gang i‘tikâf (tilbaketrekning) og gikk ut av moskeen etter den tjuende dagen i Ramadân ash-sharîf. Da de spurte ham: «Hvorfor gikk du ut?», sa han: «Da jeg så at hâfizene leste Koranen al-karîm med melodi og skrøt av det, kunne jeg ikke bli der inne.»

Man skal arbeide for å tjene til livets opphold for seg selv og sin familie på halâl vis. Til det er det nødvendig å drive handel og håndverk. Salaf as-sâlihîn arbeidet alltid og tjente på denne måten. Det finnes mange hadîth ash-sharîfer som forteller om thawâbet ved å tjene på halâl vis. Da de spurte Hadrat Muhammed ibn Sâlim: «Skal vi arbeide og tjene, eller skal vi bare tilbe og sette vår lit til Allahu ta‘âlâ (tawakkul)?», svarte han: «Tawakkul var Rasûlullahs hâl (tilstand), og å arbeide og tjene var Hans (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sunnat. Arbeid, og sett deres lit til Allahu ta‘âlâ!»

Abû Muhammed ibn Manâzil sa: «Å arbeide og sette sin lit til Allahu ta‘âlâ er bedre enn å trekke seg tilbake et sted og bare tilbe.» Man skal holde måte når man spiser og drikker. Man skal ikke spise så mye at man blir slapp. Og man skal heller ikke holde diett så strengt at man ikke kan utføre ibâdat. Hadrat Shâh an-Naqshiband (quddisa sirruh), en av de store Awliyâ, sa: «Spis godt og arbeid godt!» Kort sagt er alt som hjelper en til å utføre ibâdat og gjøre godt, godt og velsignet. Og det som minsker dem, er forbudt. Man skal være nøye med sin hensikt i enhver god gjerning. Hvis hensikten ikke er god, skal man ikke gjøre den gjerningen.

Man skal holde seg borte (’uzlat) fra dem som ikke følger Islâm, og fra dem som begår bid‘at og synder, og ikke ha omgang med dem. I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Hikmat (nyttig kunnskap) består av ti deler. Ni av dem ligger i ’uzlat. Og én ligger i å snakke lite.»

Man skal møte slike mennesker bare så mye som det er nødvendig. Tiden for fornøyelser er etter døden. Man skal ha omgang med fromme, rene muslimer, være til nytte for dem og ha nytte av dem. Man skal ikke kaste bort tiden med unødvendige, unyttige ord.

Man skal møte alle, gode og dårlige, med et smilende ansikt. Man skal ikke vekke fitna og ikke skaffe seg fiender. Man skal følge Hâfiz ash-Shîrâzîs ord: «Til vennene skal man tale sant, og fiendene skal man håndtere med et smilende ansikt og en mild tunge.» Man skal tilgi dem som ber om tilgivelse. Man skal ha et godt sinnelag overfor alle. Man skal ikke motsi noens ord og ikke krangle med noen. Man skal tale mildt til alle og ikke hardt.

Shaykh Abdullah Bayal (quddisa sirruh) sa: «Tasawwuf er ikke namâz, faste og ibâdat om nettene. Å gjøre dette er hvert menneskes plikt som tjener. Tasawwuf er ikke å såre menneskene. Den som oppnår dette, har nådd målet.»

Da de spurte Hadrat Muhammed ibn Sâlim hvordan Awliyâ kan skjelnes fra andre mennesker, sa han: «De kjennes på at deres ord er milde, deres sinnelag vakkert og deres ansikt smilende, at deres velgjerninger er rikelige, at de ikke motsier når de snakker, at de tilgir dem som ber om tilgivelse, og at de er barmhjertige mot alle.»

Abû Ahmad Makkârî sa: «Futuwwat (edelmodighet) betyr å gjøre godt mot den man er blitt fornærmet av, å gi gaver til den man ikke liker, og å være smilende mot den man blir plaget av.»

Man skal snakke lite, sove lite og le lite. Å le høyt formørker hjertet. Man skal arbeide, men vente lønnen for det fra Allahu ta‘âlâ. Man skal finne glede i å utføre Hans påbud. Når man setter sin lit bare til Ham, skjenker Han en alt man ønsker. I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Allahu ta‘âlâ gir den som setter sin lit bare til Ham, alt han ønsker, og gjør alle mennesker til hans hjelpere.»

Yahyâ ibn Mu‘âz ar-Râzî sa: «Jo mer du elsker Allahu ta‘âlâ, desto mer elsker alle deg. Jo mer du frykter Allahu ta‘âlâ, desto mer frykter alle deg. I samme grad som du tjener Allahu ta‘âlâ, blir alle dine hjelpere. Løp ikke etter dine egne fordeler!»

Abû Muhammed Abdullah Râshî (rahmatullahi ta‘âlâ ’alaih) sa: «Det største forhenget mellom Allahu ta‘âlâ og mennesket er at mennesket tenker på sitt eget nafs og setter sin lit til en tjener som er like avmektig som det selv. Man skal tenke på å vinne Allahu ta‘âlâs kjærlighet, ikke menneskenes.» Mot sin hustru og sine barn skal man være mild i tale og ha et smilende ansikt. Man skal være så mye sammen med dem at man oppfyller deres rettigheter. Men man skal ikke binde seg så sterkt til dem at man vender seg bort fra Allahu ta‘âlâ.

I religiøse saker skal man ikke rådføre seg med uvitende og syndige religionsmenn. Man skal ikke være sammen med dem som er hengitt til denne verden. Man skal følge sunnaten i alt og holde seg borte fra bid‘at. I glade stunder skal man ikke gå utenfor Islâms grenser, og i vanskelige stunder skal man ikke oppgi håpet om Allahu ta‘âlâ. Man skal ikke glemme at det finnes letthet ved siden av enhver vanskelighet. Ens tilstand skal ikke forandre seg i glede og i nød; man skal være den samme i overflod og i mangel. Ja, man skal føle seg vel i mangel og beklemt i overflod. Skiftende hendelser skal ikke forandre en.

«Den som har en stor familie og lite levebrød, og som utfører sine namâzer godt og ikke baktaler muslimer, skal være hos meg på qiyâmat-dagen.» Hadîth ash-sharîf

I stedet for å se etter andres feil bør vi erkjenne våre egne feil. Vi bør ikke anse oss selv for å være bedre enn noen annen muslim. Vi bør holde enhver muslim høyere enn oss selv. Når vi møter en muslim, bør vi tro at vår lykksalighet kan avhenge av den du‘âen han vil be for oss. Vi bør være som tjenere overfor dem som har rettigheter over oss. En hadîth ash-sharîf erklærer: «En muslim som gjør følgende tre gjerninger, har fullkommen îmân: å tjene sin husstand, å sitte sammen med de fattige (ikke med tiggere!) og å spise sammen med sine tjenere.» I Koranen al-karîm erklæres disse tre tingene å være de troendes kjennetegn. Vi bør lære Salaf as-sâlihîns væremåte og forsøke å bli som dem. Vi bør ikke snakke ondt om noen når han ikke er til stede. Vi bør hindre den som baktaler. (Å si noe sant om en person bak ryggen hans, noe som ville såre ham om han hørte det, er giybat, baktalelse. Er det som blir sagt, løgn, er det bakvaskelse. Begge deler er store synder.) Vi bør gjøre det til en vane å utføre amr bil ma‘rûf og nahy an al-munkar.

En hadîth ash-sharîf erklærer: «En person som har en stor husstand, men lite levebrød, og som forretter sin namâz godt og ikke baktaler muslimer, vil være sammen med meg på qiyâmat-dagen.» Muslimer hjelper sine muslimske brødre og søstre og gjør dem glade. Vår Mester, Profeten, sa nemlig: «Muslimer er brødre. De gjør ikke hverandre vondt og behandler ikke hverandre hardt. Hvis en person hjelper en muslimsk bror med noe, vil Allahu ta‘âlâ til gjengjeld gjøre hans arbeid lett for ham. Hvis en person redder en muslim fra en vanskelighet og dermed gjør ham glad, vil Allahu ta‘âlâ redde ham fra vanskeligheter i de tyngste stundene på qiyâmat-dagen. Hvis en person skjuler en muslims lyte eller feil, vil Allahu ta‘âlâ på qiyâmat-dagen skjule hans lyter og feil.» «Så lenge en person hjelper sin muslimske bror, vil Allahu ta‘âlâ hjelpe ham.»

«Allahu ta‘âlâ har skapt noen av Sine tjenere for at de skal dekke andres behov og hjelpe dem. De som er i nød, vil vende seg til disse (tjenerne). For dem skal det ikke være noen frykt for straff i den neste verden.»

«Hvis en person går ut for å hjelpe sin bror i religionen med en sak, vil han for hvert skritt få sytti thawâb, og mange av hans synder vil bli tilgitt. Slik fortsetter det til saken er fullført. Når saken er fullført, vil alle hans synder bli tilgitt. Hvis han dør mens han holder på med den, vil han gå inn i Jannah uten å bli forhørt.»

«Hvis en person går til statens myndigheter og gjør sitt ytterste for at hans muslimske bror skal bli befridd fra vanskeligheter og oppnå ro, vil Allahu ta‘âlâ på qiyâmat-dagen, når alle andres føtter glir på Sirât-broen, hjelpe ham til å komme raskt over den.»

«Å smile til sin muslimske bror, å lære ham gode ting, å hindre ham i å gjøre onde ting, å vise fremmede veien når de spør, å rense gatene for steiner, torner, knokler og lignende som er motbydelige, skitne og skadelige, og å gi andre drikkevann, er alt sammen former for sadaqa.» Hadîth ash-sharîf

«Den handlingen Allahu ta‘âlâ elsker mest, er å glede en muslim ved å gi ham klær eller mat eller ved å dekke et annet behov han har.»

«Når en person gjør en god tjeneste for en muslim, skaper Allahu ta‘âlâ en engel ut fra denne gode gjerningen. Denne engelen tilber hele tiden. Thawâbet for dens tilbedelse blir gitt til denne personen. Når denne personen dør og blir lagt i sin grav, vil engelen komme til hans grav med et lysende og vennlig ansikt. Når han ser engelen, vil han føle lettelse og bli glad. ‘Hvem er du?’ vil han spørre. Svaret vil være: ‘Jeg er det gode du gjorde mot den og den, og den gleden du la i hans hjerte. Allahu ta‘âlâ har sendt meg for å glede deg i dag, for å gå i forbønn for deg på qiyâmat-dagen og for å vise deg din plass i Jannah.’»

«På grunn av sin vakre akhlâq vil et menneske oppnå de høyeste rangene i Jannah. (Frivillige) ibâdater vil ikke gjøre ham i stand til å nå disse rangene. Et dårlig gemytt vil trekke et menneske ned i Jahannams dypeste avgrunner.» «Den som hilser salâm med et smilende ansikt, får de samme belønningene som de som gir almisser.»

«Det finnes slike palasser i Jannah at en person som befinner seg i et av dem, kan se ethvert sted han ønsker, og kan vise seg på ethvert sted han velger.» Da Abû Mâlik al-Ash‘arî (rahmatullahi ’alaih) spurte: «Hvem vil bli gitt slike boliger?», sa vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam): «De vil bli gitt til dem som taler mildt, er gavmilde, og som, når andre mennesker sover, tenker over Allahu ta‘âlâs eksistens og storhet og ber inderlig til Ham.»

En sann muslim tror ikke på overtro. Han ler bare av ting som magi, varsler om ulykke, spådomskunst, besvergelser og amuletter som inneholder andre skrifter enn dem fra Koranen al-karîm. Han ler også av blå perler, av å sette lys på graver og binde ståltråd og tråder på dem, og av løgnere som påstår at de utfører karâmat (det vil si overnaturlige ting som Allah lar skje ved hånden til mennesker som er fromme og elsket av Ham). Faktisk er de fleste av disse tingene kommet til oss fra andre religioner. Den store islamske lærde Imâm ar-Rabbânî (rahmatullahi ’alaih) svarer slik til dem som venter «karâmat» av religiøse menn: «Folk venter at religiøse menn skal vise karâmater. Noen av dem utfører kanskje ikke karâmater, men er likevel nærmere Allahu ta‘âlâ enn de andre. Den største karâmat er å lære Islâm og å leve et liv som er i samsvar med Islâm.»

Koranen al-karîm befaler at man alltid skal tale til mennesker med vennlige ord og forståelse, selv om de tilhører andre religioner. Det står skrevet i fiqh-bøkene at det er en synd å såre en ikke-muslims hjerte ved å kalle ham vantro eller gudløs rett i ansiktet hans, og at den som gjør det, skal straffes. Målet er å gjøre Islâms opphøyethet kjent for alle. Og denne jihâd kan bare utføres med et mildt språk, med kunnskap, tålmodighet og îmân. Den som vil overbevise noen om en sannhet, må først og fremst selv tro på den. Og en muslim mister aldri tålmodigheten og har aldri vanskelig for å forklare sin tro. Det finnes ingen annen religion som er så klar og logisk som Islâm. Det kan lett bevises at denne religionen er den eneste sanne religionen. Kort sagt er en sann muslim et fullkomment menneske som er utstyrt med alle gode egenskaper, verdig, rettskaffen, ren både på kropp og sjel, og verdig til tillit i enhver henseende. Hvis alle mennesker tok imot Islâm, ville det verken være ondskap, bedrag, krig, voldsbruk eller undertrykkelse igjen på jorden. Derfor er det en plikt for oss alle å gjøre vårt beste for å være fullkomne og sanne muslimer og å spre Islâm over hele verden ved å forklare dens kjerne og dens detaljer.