HANS BI‘THAT1 OG HANS KALL

Den første wahy

Da vår Profet var førti år gammel, hadde Han igjen i måneden Ramadân trukket seg tilbake til hulen på Hirâ-fjellet og var fordypet i tafakkur. Natt til mandag den 17. Ramadân, etter midnatt, hørte Han en stemme som kalte Ham ved navn. Da Han løftet hodet og så seg omkring, hørte Han den samme stemmen for andre gang og så at en nûr plutselig dekket alt rundt Ham. Deretter kom Jabrâîl3 ’alaihis-salâm frem foran Ham og sa: «Les!» Vår Mester, Profeten, svarte ham: «Jeg er ikke en som har lært å lese!» Da grep engelen Ham og klemte Ham til Han var helt uten krefter, og sa: «Les!» Igjen svarte vår Profet: «Jeg er ikke en som har lært å lese!» Engelen klemte Ham igjen og sa: «Les!» Da vår Profet sa: «Jeg er ikke en som har lært å lese!», klemte engelen Ham for tredje gang. Så slapp han Ham og brakte de fem første âyatene (versene) av Sûrah al-’Alaq, i betydning: «(O Muhammed!) Les i navnet til Din Rabb, Allah, som har skapt alt! Han skapte mennesket av levret blod (’alaq)! Les, Allah er den Mest Gavmilde! Han underviser med pennen og lærer mennesket det han ikke visste.»4 Og Muhammed ’alaihis-salâm leste sammen med ham. Slik kom den første wahy, og slik sto Islâms sol, som opplyser hele verden, opp.5

Med stor uro og sinnsbevegelse gikk vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ut av hulen på Hirâ-fjellet og begynte å gå ned. Da Han var kommet halvveis ned fjellet, hørte Han en stemme. Jabrâîl ’alaihis-salâm sa: «O Muhammed! Du er Allahu ta‘âlâs Rasûl, og jeg er Jabrâîl.» Så slo han hælen i bakken. Der han slo, kom det frem vann, og han begynte å ta abdast (rituell vask). Vår Mester, Profeten, fulgte ham oppmerksomt med blikket. Da Jabrâîl ’alaihis-salâm var ferdig med sin abdast, sa han til vår Mester, Profeten, at Han skulle ta abdast slik Han hadde sett. Etter at vår elskede Profet hadde fullført Sin abdast, ble Jabrâîl ’alaihis-salâm imâm6, og de ba en namâz (bønn) på to rak‘at.

Deretter sa Jabrâîl ’alaihis-salâm: «O Muhammed! Din Rabb sender Deg Sin salâm (hilsen)!» Og så fortsatte han: «Han sier: ’Du er Min Rasûl til jinner og mennesker. Kall dem derfor til tawhîd (troen på Allahu ta‘âlâs enhet).’» Så forlot han Ham og steg opp til himmelen. Slik hadde vår elskede Profet både sett og talt med Jabrâîl ’alaihis-salâm.

Steinenes og trærnes salâm

Helt til vår Mester, Profeten, kom hjem, hørte Han hver stein og hvert tre Han gikk forbi, si: «Assalâmu ’alaika yâ Rasûl-Allâh!» Da Han kom hjem, sa Han: «Dekk meg til! Dekk meg til!» og hvilte til skjelvingen Hans hadde gitt seg. Så fortalte Han vår mor Hadrat Khadîja hva Han hadde sett, og sa: «Jabrâîl (’alaihis-salâm) er forsvunnet fra mine øyne. Men hans storhet, styrke og den frykten han vakte, har ikke forlatt meg. Jeg var redd for at de skulle kalle meg gal, snakke stygt om meg og sverte meg.» Hadrat Khadîja, som hadde ventet på dette og på disse dagene og var forberedt på det, sa: «Måtte Allahu ta‘âlâ bevare Deg. Haqq ta‘âlâ gir Deg det gode og vil ikke annet enn det gode for Deg. Ved Allahu ta‘âlâ, jeg tror at Du skal bli Profet for denne ummaten. For Du er glad i gjester. Du taler sant og er pålitelig. Du hjelper de svake, beskytter de farløse og hjelper de fremmede og trengende. Du har en god karakter; den som har slike egenskaper, trenger ikke å frykte.»7

Deretter gikk de til Waraqa ibn Nawfal for å spørre ham om dette. Etter at Waraqa hadde lyttet til det vår Mester Rasûlullah fortalte, sa han: «Godt budskap, o Muhammed (’alaihis-salâm)! Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at Du er den siste Profeten, som Hadrat Îsâ forkynte om. Engelen som viste seg for Deg, er Jabrâîl ’alaihis-salâm, som kom til Mûsâ ’alaihis-salâm før Deg. Å, om jeg bare var ung nå! Om jeg bare kunne oppleve den tiden da de driver Deg ut av Mekka, så jeg kunne skynde meg å hjelpe Deg! Svært snart vil Du bli befalt å forkynne religionen og å føre jihâd (hellig krig).» Så kysset han vår Mester, Profetens velsignede hånd. Ikke lenge etter døde han.8

Befalingen om å forkynne

Slik var den første wahy kommet, som kunngjorde vår elskede Profet Hans profetskap. Deretter opphørte den og kom ikke på tre år. I mellomtiden kom engelen ved navn Isrâfîl ’alaihis-salâm og lærte Ham noen ting. Dette var ikke wahy. I denne tiden ble vår Mester Rasûlullah iblant svært bedrøvet. Hver gang Han ble bedrøvet, viste Jabrâîl ’alaihis-salâm seg og lindret Hans sorg ved å si: «O Habîbullah! Du er Allahu ta‘âlâs Profet.» Vår Mester, Profeten, sa: «Det var i den tiden da wahy hadde opphørt. Mens jeg gikk ned fra Hirâ-fjellet, hørte jeg plutselig en lyd fra himmelen. Jeg så opp og så Jabrâîl (’alaihis-salâm). Han satt på en trone mellom jorden og himmelen. Frykt grep meg. Jeg gikk hjem og sa: ‘Dekk meg til med noe.’ Da sendte Haqq ta‘âlâ wahy, de første âyatene (versene) av Sûrah al-Muddaththir, i betydning: ’O Muhammed, Du som har svøpt Deg i kappen Din! Stå opp og advar (de vantro med Allahs pine)! (Fortell dem om den pinen de vil få hvis de ikke tror.) Og lovpris Din Rabbs storhet! Og hold Dine klær rene!’9 Etter dette opphørte wahy ikke igjen.»

Vår Mester Fakhr al-kâinat (’alaihi afdalus-salawât) begynte å kalle menneskene til Islâm og å forkynne Allahu ta‘âlâs befalinger og forbud. Når Jabrâîl ’alaihis-salâm brakte wahy, tok han iblant menneskeskikkelse og kom i skikkelse av Dihya al-Kalbî, en av Ashâb al-kirâm. Iblant inngav han det i vår Mester, Profetens hjerte; da så ikke vår Profet ham. Iblant kom han i en drøm, og iblant med en fryktinngytende dur.

Den siste formen var den tyngste og vanskeligste formen for wahy for vår Mester, Profeten. I slike stunder rant svetten fra Rasûlullahs velsignede panne selv på de kaldeste dagene, og hvis Han satt på en kamel, sank kamelen ned på bakken under wahyens tyngde. Sahâbiene som var hos Ham, kjente også wahyens tyngde. Jabrâîl ’alaihis-salâm kom også flere ganger i sin egen opprinnelige skikkelse.

«O Muhammed, Du som har svøpt Deg i kappen Din! Stå opp og advar (de vantro med Allahu ta‘âlâs pine)! Og lovpris Din Rabbs storhet!» Al-Muddaththir: 1–3

Allahu ta‘âlâ sendte også wahy til vår Profet uten engel og uten slør, det vil si helt uten noe mellomledd. Dette skjedde Mi‘râj-natten. Vår Mester Muhammed Mustafâ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) begynte Sin profetgjerning med den første wahy, og Hans forkynnelse av Islâm varte i tjuetre år. Tretten av disse årene gikk i Mekka og ti i Medîna. Qur’ân al-karîm ble åpenbart og fullført i løpet av 22 år, 2 måneder og 22 dager.

Muhammed ’alaihis-salâm var ummî, det vil si at Han ikke hadde lest bøker, ikke hadde skrevet og ikke hadde fått undervisning av noen. Han var født og vokst opp i Mekka, blant bestemte mennesker. Likevel fortalte Han om kunnskaper og hendelser som fantes i Tawrât (Hadrat Mûsâs hellige bok), i Injîl og i bøker som var skrevet i greske og romerske tider. For å kunngjøre Islâm sendte Han mot slutten av det sjette og i begynnelsen av det syvende året etter Hijra brev til de bysantinske, iranske og abessinske herskerne og til andre arabiske sultaner. Mer enn seksti utenlandske sendebud kom frem for Ham. Dette er kunngjort i Qur’ân al-karîm, i betydning: «Før denne Qur’ân al-karîm kom, hadde Du ikke lest noen bok. Du hadde ikke skrevet. Hadde Du kunnet lese og skrive, kunne de ha sagt at Du hadde lært det av andre.»10

I en hadîth ash-sharîf er det kunngjort: «Jeg er Muhammed, den ummî Profeten … Etter meg kommer det ingen Profet.»11 Videre er det sagt i Qur’ân al-karîm, i betydning: «Han (Muhammed ’alaihis-salâm) taler ikke ut fra Sitt eget ønske. Hans ord er intet annet enn wahy som blir kunngjort og lært Ham.»12

De første muslimene (Sâbiqûn al-Islâm)

Etter at den første wahy var kommet til vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), var den første som trodde, vår mor Hadrat Khadîja.13 Uten noen nøling tok hun straks imot Islâm og ble æret med å være den første muslim.

Vår Mester, Profeten, lærte vår mor Hadrat Khadîja å ta abdast (rituell vask) slik Jabrâîl ’alaihis-salâm hadde lært Ham. Deretter ble vår Mester, Profeten, imâm, og de ba sammen en namâz (rituell bønn) på to rak‘at. Vår mor Hadrat Khadîja adlød hvert ord og hver befaling fra vår elskede Profet på den mest fullkomne måte. Derved oppnådde hun svært høye grader hos Allahu ta‘âlâ. Når vår Mester Rasûlullah var bedrøvet og led under de vantros hån, trøstet hun Ham og tok bort Hans sorg. Hun sa: «O Rasûlullah! Vær ikke bedrøvet, sørg ikke. Til slutt vil vår religion bli sterk, og avgudsdyrkerne vil gå til grunne. Ditt folk vil adlyde Deg …» På grunn av denne støtten fra henne kom Hadrat Jabrâîl en dag og sa: «O Rasûlullah! Overbring Allahu ta‘âlâs salâm (hilsen) til Khadîja.» Vår Mester, Profeten, sa: «O Khadîja! Se, Jabrâîl (’alaihis-salâm) overbringer deg Allahu ta‘âlâs salâm.»14

En annen gang sa vår Mester, Profeten: «Allahu ta‘âlâ befalte meg å gi Khadîja det gode budskapet om et hus av perler i Jannah, der det verken finnes sykdom, sorg eller hodepine.»

Etter Hadrat Khadîja var den første blant de voksne som ble muslim, Hadrat Abû Bakr, en av vår Mester Rasûlullahs nære venner. Tjue år tidligere hadde Hadrat Abû Bakr sett en drøm: «Fullmånen steg ned fra himmelen og kom til Kâ‘ba al-mu‘azzama. Den gikk i stykker, og hvert av stykkene falt ned på et av husene i Mekka. Deretter samlet stykkene seg igjen og steg opp til himmelen. Men stykket som hadde falt ned på Abû Bakrs hus, steg ikke opp. Da Hadrat Abû Bakr så dette, lukket han straks husets dør, som for å hindre dette månestykket i å forsvinne.»

Abû Bakr våknet av drømmen i sterk sinnsbevegelse, og da det ble morgen, skyndte han seg straks til en av de jødiske lærde og fortalte ham drømmen. Den lærde svarte: «Dette er en av de forvirrede drømmene; derfor kan den ikke tydes.» Men drømmen fortsatte å oppta Abû Bakrs tanker, og jødens svar tilfredsstilte ham ikke. En gang da han var ute på handelsreise, førte veien ham til munken Bahîras trakter. Da han ba Bahîra tyde drømmen han hadde sett, spurte Bahîra: «Hvor kommer du fra?» Da Hadrat Abû Bakr svarte: «Jeg er fra Quraysh», sa Bahîra: «Der skal det fremstå en Profet, og nûr fra Hans veiledning skal nå ut til hvert sted i Mekka. Du skal være Hans vezîr (minister) mens Han lever, og Hans khalîfa etter Hans død.» Hadrat Abû Bakr ble svært forundret over dette svaret. Han fortalte ingen om drømmen og tydningene av den før vår Mester, Profeten, kunngjorde Sitt profetskap. Da vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm kunngjorde Sitt profetskap, skyndte Hadrat Abû Bakr seg straks til vår Mester, Profeten, og spurte: «Profetene har beviser for sitt profetskap. Hva er Ditt bevis?» Vår Mester, Profeten, svarte: «Beviset for mitt profetskap er den drømmen du ba en jødisk lærd om å tyde. Den lærde sa: ‘Det er en av de forvirrede drømmene; den kan ikke tydes.’ Deretter tydet munken Bahîra den riktig.» Så vendte Han seg til Hadrat Abû Bakr og sa: «O Abâ Bakr! Jeg kaller deg til Allah og Hans Rasûl.»

Da ble Hadrat Abû Bakr muslim ved å si: «Jeg bevitner at Du er Allahu ta‘âlâs Rasûl; Ditt profetskap er sant, og det er en nûr som opplyser verden.»

Ifølge en annen overlevering hadde Hadrat Abû Bakr, før profetskapet kom til vår Mester, Profeten, reist til Jemen i handelsærend. På denne reisen møtte han i Jemen en gammel mann fra Azd-stammen som hadde lest mange bøker. Den gamle mannen så på Hadrat Abû Bakr og sa: «Jeg tror du er fra Mekka.» Hadrat Abû Bakr svarte: «Ja, det er jeg», og følgende samtale fant sted mellom dem:

– Er du fra Quraysh?

– Ja!

– Fra Banî Tamîm?

– Ja!

– Det er ett tegn til igjen. – Hva er det?

– Vis meg magen din, så jeg kan se.

– Hva er hensikten din med dette? Si meg det.

– Jeg har lest i bøkene at det skal komme en Profet i Mekka. To personer skal hjelpe Ham. Den ene av dem er ung, den andre er gammel. Den unge gjør mange vanskeligheter lette og avverger mange ulykker. Den gamle er lys i huden og smal om livet og har en svart føflekk på magen. Jeg tror at den personen er deg. Vis meg magen din, så jeg kan se.

«Han (Muhammed ’alaihis-salâm) taler ikke ut fra Sitt eget ønske. Hans ord er intet annet enn wahy som blir kunngjort og lært Ham.» An-Najm: 3–4

Da viste Hadrat Abû Bakr frem sin velsignede mage, og da den gamle mannen så den svarte føflekken over navlen, sa han: «Ved Allah, det er deg!» og ga ham mange gode råd. Da Hadrat Abû Bakr var ferdig med sine ærender, gikk han til den gamle mannen for å ta farvel og ba ham si noen vers om vår Profet. Da fremsa den gamle mannen tolv vers, og Hadrat Abû Bakr lærte dem utenat.

Da Hadrat Abû Bakr kom tilbake til Mekka al-Mukarrama fra reisen, kom noen av de fremste blant Quraysh, som Uqba ibn Abî Mu‘ayt, Shayba, Abû Jahl og Abu’l-Buhtarî, hjem til ham for å besøke ham. Hadrat Abû Bakr spurte dem: «Har det skjedd noe hos dere?» De svarte: «Kan det skje noe merkeligere enn dette? Abû Tâlibs farløse gutt hevder å være Profet og sier til oss at vi og våre fedre og forfedre følger en falsk religion. Hadde det ikke vært for din skyld, ville vi ikke ha latt Ham leve til nå. Du er en god venn av Ham; ordne du opp i denne saken.»

Hadrat Abû Bakr fikk dem til å gå og fikk så vite at vår Mester, Profeten, var i Hadrat Khadîjas hus. Han gikk dit og banket på døren. Da vår Mester, Profeten, tok imot ham, spurte han: «O Muhammed! Hva er det man sier om Deg?» Vår Mester, Profeten, svarte: «Jeg er Haqq ta‘âlâs Profet. Jeg er sendt til deg og til alle mennesker. Tro, så du kan oppnå Haqq ta‘âlâs velbehag og beskytte deg selv mot Jahannam.»

Da Hadrat Abû Bakr spurte: «Hva er beviset for dette?», svarte Rasûl al-akram: «Det som den gamle mannen du så i Jemen, fortalte, er beviset.» Hadrat Abû Bakr sa: «Jeg så mange gamle og unge menn i Jemen.» Vår Mester, Profeten, svarte: «Den gamle mannen som betrodde deg tolv vers og sendte dem til meg», og fremsa alle de tolv versene. Da Hadrat Abû Bakr spurte: «Hvem har fortalt Deg dette?», svarte vår Profet: «Engelen som kom med budskap til Profetene før meg.» Så snart vår Profet hadde sagt dette, ba Hadrat Abû Bakr om å få Hans velsignede hånd, grep den og ble muslim ved å si: «Ashhadu an lâ ilâha illallah wa ash-hadu anna Muhammadan abduhu wa rasûluh.»15 Med en stor glede som han kjente for første gang i sitt liv, vendte Hadrat Abû Bakr hjem som muslim. Det er også kunngjort i en hadîth ash-sharîf: «Alle jeg tilbød troen, rynket pannen og så tvilende ut. Bare Abû Bakr as-Siddîq nølte ikke og stanset ikke et øyeblikk med å ta imot troen.»

En dag så Hadrat Alî vår Mester, Profeten, og vår mor Hadrat Khadîja mens de ba namâz. Han var da ti eller tolv år gammel. Etter namâz spurte han: «Hva er dette?» Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Dette er Allahu ta‘âlâs religion. Jeg kaller deg til denne religionen. Allahu ta‘âlâ er Én. Han har ingen partner. Jeg kaller deg til å tro på Allah, som er Én og ikke har noen likemann eller partner …» Hadrat Alî sa: «La meg først rådføre meg med min far.» Rasûlullah sa til ham: «Hvis du ikke tar imot Islâm, så fortell ikke denne hemmeligheten til noen!» Neste morgen kom Hadrat Alî til Rasûlullah og sa: «O Rasûlullah! Lær meg Islâm!» og ble muslim.16

Hadrat Alî er den tredje som ble muslim. Den selvoppofrelsen han viste for vår Mester Rasûl al-akram, og at han foretrakk vår Profet fremfor seg selv, er hevet over all ros.

Zayd ibn Hâritha var blant de første som trodde. Han fikk æren av å være den fjerde muslim, etter Hadrat Khadîja, Hadrat Abû Bakr og Hadrat Alî, og den første muslim blant de frigitte slavene. Sammen med ham ble også hans hustru Umm Ayman muslim.17

Da Hadrat Abû Bakr var blitt muslim, gikk han straks til vennene han var svært glad i. Han overtalte også dem til å bli muslimer. De fremste av dem var slike høytstående personer blant Ashâb al-kirâm, som også var de fremste i sitt folk, som ‘Uthmân ibn Affân, Talha ibn Ubaydullah, Zubayr ibn Awwâm, Abdurrahmân ibn Awf og Sa‘d ibn Abî Waqqâs.18 Disse åtte personene, som ble muslimer etter vår mor Hadrat Khadîja, kalles Sâbiqûn al-Islâm, det vil si de første muslimene. Hadrat ‘Uthmân forteller slik om hvordan han ble muslim: «Jeg hadde en moster som var spåkone. En dag besøkte jeg henne. Hun sa til meg: ‘Du skal bli velsignet med en hustru. Du skal ikke ha hatt noen hustru før henne, og hun skal ikke ha hatt noen mann før deg. Hun skal være en vakker, from kvinne og datter av en stor Profet.’

Jeg ble forbløffet over min mosters ord. Igjen sa hun til meg: ‘Det er kommet en Profet. Wahy er kommet ned til Ham fra himmelen.’ Jeg sa: ‘O min moster! En slik hemmelighet har aldri vært hørt i byen. Si dette ordet tydelig, da.’ Da sa min moster: ‘Profetskapet er kommet til Muhammed ibn Abdullah. Han kaller folket til religionen. Om kort tid skal verden bli opplyst av Hans religion, og de som setter seg imot, skal få hodet hugget av.’

Min mosters ord gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ble urolig. Mellom Hadrat Abû Bakr og meg var det et stort vennskap; vi skiltes aldri. To dager senere gikk jeg til Hadrat Abû Bakr for å drøfte denne saken. Da jeg fortalte ham hva min moster hadde sagt, sa han til meg: ‘O ‘Uthmân! Du er et forstandig menneske. Hvordan kan noen steiner som verken ser eller hører, og som verken kan gagne eller skade noe, være verdige til guddommelighet?’ Jeg svarte: ‘Du har rett. Min mosters ord er sanne.’»

Etter at Hadrat Abû Bakr hadde forklart Islâm for Hadrat ’Uthmân, tok han ham med til Rasûlussaqalain, det vil si menneskenes og jinnenes Profet, vår Mester. Vår elskede Profet sa til Hadrat ’Uthmân: «O ’Uthmân! Haqq ta‘âlâ innbyr deg til å være gjest i Jannah. Ta imot denne innbydelsen. Jeg er sendt til alle mennesker som en veileder til den rette veien.» Hadrat ’Uthmân ble overveldet av Rasûlullahs opphøyde vesen og av ordene Han sa med smilende ansikt, og med stor iver og hengivelse ble han muslim ved å si: «Ashhadu an lâ ilâha illallah wa ash-hadu anna Muhammadan abduhu wa rasûluh.»

I de første tre årene av Sitt profetskap kalte vår Mester Rasûlullah menneskene til Islâm i hemmelighet. Menneskene ble muslimer langsomt, én og én eller to og to. I denne tiden nådde antallet muslimer bare opp i tretti. De utførte sine ibâdater hjemme hos seg selv og leste og lærte utenat i hemmelighet de âyat al-karîmaene av Qur’ân al-karîm som var åpenbart.

«Sâbiqûn al-Islâm, det vil si de første muslimene, er Abû Bakr as-Siddîq, Alî ibn Abî Tâlib, Zayd ibn Hâritha, ’Uthmân ibn Affân, Abdurrahmân ibn Awf, Sa‘d ibn Abî Waqqâs, Zubayr ibn Awwâm og Talha ibn Ubaydullah.» (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în)

Kallet til de nære slektningene

Vår Mester Rasûlullah hadde begynt å kalle menneskene til Islâm etter at Sûrah al-Muddaththir var åpenbart. Dette kallet gjorde Han i hemmelighet. Etter en tid ble den 214. âyat av Sûrah ash-Shu‘arâ’ åpenbart, i betydning: «Kall Dine nære slektninger til den sanne religion ved å advare dem med Allahu ta‘âlâs pine.»19 Etter dette sendte vår Mester, Profeten Muhammed ’alaihis-salâm, Hadrat Alî for å kalle Sine slektninger til religionen, og lot dem alle samles i Abû Tâlibs hus. Han satte frem for dem et fat med mat og en skål med melk, som bare var nok til én person. Først begynte Han selv å spise med Basmala, og så sa Han til slektningene som var kommet: «Vær så god.» De som kom, var førti personer. Likevel ble alle mette av maten, og den minket ikke det minste. De som var kommet, ble forbløffet over dette miraklet. Etter måltidet skulle vår Mester, Profeten, til å begynne å tale for å kalle Sine slektninger til Islâm. Da sa Hans farbror Abû Lahab fiendtlig: «Vi har aldri sett trolldom som dette. Deres slektning har forhekset dere alle med trolldom. O min brors sønn! Jeg har aldri sett noen som har brakt så mye ondt og ulykke som Du», og han fortsatte å tale med fornærmelser.

Vår Profet sa da til Abû Lahab: «Du har gjort meg så mye ondt at selv Quraysh og alle de arabiske stammene ikke kunne ha gjort det!» De spredte seg uten at noen av dem ble muslim. Kort tid etter denne hendelsen kalte Han Sine slektninger sammen igjen. Hadrat Alî kalte dem alle sammen igjen.

Som forrige gang ble det satt frem mat for dem. Etter måltidet reiste vår Mester, Profeten, seg og sa: «Lovprisning tilhører Allahu ta‘âlâ alene. Hjelp ber jeg bare om fra Ham. Jeg tror på Ham og stoler på Ham. Uten tvil vet jeg og kunngjør at det ikke finnes noen annen gud enn Allahu ta‘âlâ; Han er Én. Han har verken likemann eller partner.» Deretter fortsatte Han: «Jeg lyver aldri for dere, jeg forkynner dere sannheten … Jeg kaller dere til å tro på Allahu ta‘âlâ, som er Én, og som det ikke finnes noen annen gud enn. Jeg er Hans Profet, som Han har sendt til dere og til hele menneskeheten. Ved Allah, dere skal dø slik dere sovner, og dere skal gjenoppvekkes slik dere våkner av søvnen, og dere skal stilles til regnskap for alt dere har gjort; dere skal få lønn for deres gode gjerninger og straff for deres onde gjerninger. Og dette er enten å bli evig i Jannah eller å bli evig i Jahannam. Dere er de første blant menneskene som jeg advarer mot âkhirats pine.»

Etter å ha lyttet til disse ordene sa Abû Tâlib: «O min ærverdige brorsønn! Jeg vet ikke om noe som er mer verdifullt enn å hjelpe Deg. Vi har tatt Dine råd til oss og bekrefter Dine ord av hjertet. De som er samlet her nå, er barna til Din bestefar Abdulmuttalib. Og jeg er sannelig en av dem. Til det Du ønsker, skal jeg være den første blant oss som skynder seg. Jeg lover at jeg ikke et øyeblikk skal holde meg tilbake fra å stå ved Din side og beskytte Deg. Fortsett med det Du er blitt befalt. Men når det gjelder å forlate min gamle religion, har jeg ikke funnet min nafs (mitt ego) villig til å bøye seg for meg.»

Bortsett fra Abû Lahab talte slektningene og farbrødrene som var der, mildt. Men Abû Lahab kom med frekke ord og slynget ut trusler: «O Abdulmuttalibs sønner! Stans Ham før andre griper Ham i hånden og stanser Ham. Hvis dere i dag godtar det Han sier, vil dere bli ydmyket og hånet. Hvis dere prøver å beskytte Ham, vil dere alle bli drept …» Som svar til Abû Lahab sa vår Mester, Profetens faster: «O min bror! Sømmer det seg for deg å la min brors sønn og Hans religion stå uten hjelp? Wallahi, de lærde som lever i dag, kunngjør at det skal komme en Profet av Abdulmuttalibs ætt. Se, denne Profeten er Ham.»

Etter disse ordene fortsatte Abû Lahab sin stygge tale. Abû Tâlib ble sint på Abû Lahab og sa: «Du feiging! Wallahi, så lenge vi lever, er vi Hans hjelpere og beskyttere.» Han vendte seg til Muhammed ’alaihis-salâm og sa: «O min brors sønn! La oss få vite når Du vil kalle menneskene til å tro på Din Rabb; da skal vi væpne oss og stå frem sammen med Deg.» Deretter begynte vår Mester Fakhr al-kâinat å tale igjen og sa: «O Abdulmuttalibs sønner! Wallahi, blant araberne finnes det ingen som har brakt sitt folk noe bedre og mer gagnlig for deres verden og âkhirat enn det jeg har brakt dere (det vil si denne religionen). Jeg kaller dere til å si to ord som er lette for tungen og veier tungt på vekten. Det er at dere bevitner at det ikke finnes noen annen gud enn Allah, og at jeg er Hans tjener og Rasûl. Allahu ta‘âlâ har befalt meg å kalle dere til dette. Hvem av dere vil da ta imot mitt kall og bli min hjelper på denne veien?» Ingen sa noe. Alle bøyde hodet. Vår Mester, Profeten, gjentok Sine ord tre ganger. Hver gang reiste Hadrat Alî seg. Den tredje gangen sa han: «O Rasûlullah! Selv om jeg er den yngste av dem, vil jeg være Din hjelper.» Da tok vår Mester Rasûlullah Hadrat Alî i hånden.

De andre spredte seg i forbløffelse. Allahu ta‘âlâs Habîb ble svært bedrøvet over denne holdningen hos Sine slektninger.

Men uten å miste motet fortsatte Han å kalle dem, for at de skulle bli reddet fra Jahannam og oppnå lykksalighet.

I det fjerde året etter Bi‘that ble den 94. âyat av Sûrah al-Hijr åpenbart. Da den guddommelige befalingen, i betydning: «(O Min Habîb!) Forkynn åpent det Du er blitt befalt (befalinger og forbud). Vend Deg bort fra avgudsdyrkerne! Ta ikke hensyn til deres ord!» ble åpenbart, begynte vår elskede Profet å kalle mekkanerne åpent til Islâm. En dag gikk Han opp på Safâ-høyden og sa: «O Qurayshs folk! Samle dere her og lytt til mine ord!» Etter at stammene hadde samlet seg, sa vår Profet: «O mitt folk! Har dere noen gang hørt en løgn fra meg?» Alle svarte i kor: «Nei, det har vi ikke.» Vår Profet sa: «Allahu ta‘âlâ har skjenket meg profetskapet og sendt meg som Profet til dere.» Deretter leste Han den 158. âyat av Sûrah al-A‘râf, i betydning: «(O Min Habîb!) Si til dem: ‘O mennesker! Jeg er Rasûl fra Allahu ta‘âlâ, jordens og himlenes Eier, sendt til dere alle. Det er Han som lar alt levende dø og gir liv. Det finnes ingen annen gud (som er verdig tilbedelse) enn Ham.’» Hans farbror Abû Lahab, som var blant tilhørerne, holdt fast ved vantroen og ropte sint: «Min brors sønn er blitt gal! Lytt ikke til ordene til en som ikke tilber våre avguder og har forlatt vår religion!» De som var der, spredte seg, og ingen kom til troen. Selv om de visste at vår Mester, Profeten, var sannferdig og hadde en opphøyd moral, vendte de seg bort og ble Hans fiender.

«Kall Dine nære slektninger til den sanne religion ved å advare dem med Allahu ta‘âlâs pine.» Ash-Shu‘arâ’: 214

En annen dag gikk vår Profet igjen opp på Safâ-høyden i lydighet mot Allahu ta‘âlâs befaling: «Forkynn åpent det Du er blitt befalt (befalinger og forbud)». Med høy og kraftig stemme ropte Han til folket: «Yâ sabâhâh! Kom hit, samle dere; jeg har et viktig budskap til dere!»20 Ved dette kallet kom stammene løpende og samlet seg. De ventet i undring og nysgjerrighet. De som ikke kom, sendte sine folk for å få vite hvorfor man var samlet. En gruppe av dem som var kommet, begynte å spørre: «O Muhammed al-Amîn (den pålitelige Muhammed)! Hvorfor har Du samlet oss her? Hva vil Du kunngjøre oss?» Da begynte vår Profet å tale med ordene: «O Qurayshs stammer!» Alle lyttet til Ham med stor oppmerksomhet. Han fortsatte: «Min og deres situasjon ligner situasjonen til en mann som ser fienden og løper for å varsle familien sin, og som av frykt for at fienden skal nå familien før ham og skade dem, roper: Yâ sabâhâh! (Vi er omringet av fienden! Morgenen er kommet. Gjør dere straks klare til kamp!) O Qurayshs folk! Hvis jeg sier til dere at det står en fiendehær bak dette fjellet, klar til å angripe dere, vil dere da tro meg?» De svarte: «Ja, det vil vi. For hittil har vi ikke sett annet enn sannferdighet hos Deg. Vi har aldri sett Deg lyve!»

Deretter nevnte Han alle Qurayshs stammer ved navn: «O Hâshims sønner! O Abd al-Manâfs sønner! O Abdulmuttalibs sønner!» og sa: «Jeg er en som varsler dere om en hard pine som helt sikkert vil komme. Allahu ta‘âlâ har befalt meg å advare mine nærmeste slektninger mot âkhirats pine. Jeg kaller dere til å tro ved å si: Lâ ilâha illallahu wahdahu lâ sharîka-lah (Allah er Én, det finnes ingen annen gud enn Ham). Og jeg er Hans tjener og Rasûl. Hvis dere tror på dette, kommer dere til Jannah. Så lenge dere ikke sier ‘Lâ ilâha illallah’, kan jeg verken gi dere noe gagn i denne verden eller noen del i âkhirat.» Blant stammene som lyttet, sa Abû Lahab: «Var det for dette Du samlet oss?», og han kastet en stein han tok opp fra bakken, mot vår elskede Profet. Fra de andre kom det ikke en slik motstand; de snakket seg imellom og spredte seg.21

Om de så la solen i min høyre hånd!

Etter disse kallene forkynte vår elskede Profet Islâm hvor Han enn så en person eller en gruppe mennesker. Han kunngjorde at den sanne frelse bare er mulig ved å holde seg borte fra å følge nafs (egoet), fra grusomhet, urett og alle slags onde gjerninger, og ved å tro på Allahu ta‘âlâ. De som fulgte sin nafs’ ønsker og lyster, de som undertrykte de svake og gikk til ytterligheter i utskeielser, satte seg hardt imot dette. Da de så at det skulle bli slutt på alle deres fordervede gjerninger, fornektet de det Muhammed ’alaihis-salâm kunngjorde. De ble fiender av Ham og av dem som trodde. Først gjorde avgudsdyrkerne narr av Islâm. Deretter besluttet de å øke presset og pinslene. De ville kue de troende og slokke Islâms kall. Blant deres ledere var Abû Jahl, Utba, Shayba, Abû Lahab, Uqba ibn Abî Mu‘ayt, As ibn Wâil, Aswad ibn Muttalib, Aswad ibn Abdi Yagwas, Walîd ibn Mugîra …

En dag sa Utba, Shayba og Abû Jahl til Abû Tâlib: «Du er vår eldste. Vi viser deg alltid aktelse og respekt. Nå har din brors sønn grunnlagt en ny religion. Han spotter våre avguder og anklager oss for vantro. Gi Ham råd. Få Ham til å slutte med dette. Hvis Han ikke slutter, vet vi hvordan vi skal bli Ham kvitt …»

Abû Tâlib beroliget dem og sendte dem tilbake. Han holdt denne hendelsen skjult for vår Profet, for at Han ikke skulle bli bedrøvet. Etter en tid samlet polyteistene seg igjen og kom til Abû Tâlib. De sa: «Vi har vært hos deg før og fortalt deg hvordan det står til. Du tok ikke hensyn til våre ord. Han fortsetter fremdeles å tale ille om våre avguder. Nå har vi ikke mer tålmodighet igjen. Vi skal kjempe mot dere begge til siste bloddråpe. I Mekka skal enten Han eller vi gå til grunne.» Abû Tâlib prøvde å berolige dem, men de holdt fast ved sin stahet.22

Abû Tâlib ønsket verken at vår Mester Rasûlullah skulle bli såret, eller at det skulle oppstå fiendskap mellom dem og deres folk. Han kom til vår Profet og sa: «O Muhammed! Hele folket har sluttet seg sammen i fiendskap mot Deg, og de er kommet til meg for å klage. Fiendskap mellom slektninger er ikke godt. De ønsker at Du ikke skal kalle dem vantro, og at Du ikke skal tale ille om dem ved å si at de er på en forvillet vei.» Da sa vår Mester Habîb al-akram:

«O min farbror! Vit at selv om de legger solen i min høyre hånd og månen i min venstre hånd (det vil si: hva de enn lover), vil jeg aldri oppgi denne religionen og det å forkynne den for menneskene. Enten sprer Allahu ta‘âlâ denne religionen over hele verden, og min oppgave er fullført, eller så ofrer jeg mitt liv på denne veien.» Så reiste Han seg. Hans velsignede øyne var fylt med tårer.

Da Abû Tâlib så at vår Mester Rasûlullah var bedrøvet, angret han det han hadde sagt, la armene om Ham og sa: «O min brorsønn! Fortsett på Din vei, gjør det Du vil. Så lenge jeg lever, skal jeg beskytte Deg.»23

Da ti av de fremste blant polyteistene forsto at Abû Tâlib beskyttet Hadrat Muhammed, tok de Umâra ibn Walîd med seg og gikk til Abû Tâlib. De kom med et tilbud som var umulig å godta: «O Abû Tâlib! Du vet at denne Umâra er den vakreste, den sterkeste og den mest dydige av de unge i Mekka. Dessuten er han dikter. La oss gi ham til deg, så du kan bruke ham i dine egne saker. Gi oss Muhammed i bytte mot Umâra, så dreper vi Ham. Mann for mann! Hva mer vil du ha?» Abû Tâlib ble rasende. Da han sa: «Gi meg først deres egne sønner. Jeg skal drepe dem, og så skal jeg gi dere min brorsønn», forsto polyteistene hvor alvorlig saken var, og sa til ham: «Men våre barn gjør jo ikke det Han gjør …» Abû Tâlib sa: «Jeg sverger at min brorsønn er bedre enn alle barna deres. Så dere vil gi meg sønnen deres, så jeg skal fø ham opp, mens dere tar min kjære brorsønn og dreper Ham! Selv en hunnkamel lengter ikke etter og verner ikke om noen annen enn sitt eget avkom. Dette er helt urimelig og ulogisk. Nå har det gått for langt. Den som er fiende av min kjære Muhammed (’alaihis-salâm), er jeg fiende av. Vit det, og gjør det dere kan!»24 Polyteistene reiste seg i vrede og gikk. Abû Tâlib samlet straks Hâshims sønner og Abdulmuttalibs sønner. Han fortalte dem hvordan det sto til, og overtalte dem til å hjelpe vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). De armene som ville drepe Rasûlullah, skulle brekkes. I denne saken sluttet de seg sammen mot polyteistene. Bare Abû Lahab sluttet seg ikke til dem. Abû Tâlib sa til dem: «O dere tapre menn! I morgen skal hver av dere spenne sverdet om livet og følge meg!»

«O min farbror! Vit at selv om de legger solen i min høyre hånd og månen i min venstre hånd (det vil si: hva de enn lover), vil jeg aldri oppgi denne religionen og det å forkynne den for menneskene. Enten sprer Allahu ta‘âlâ denne religionen over hele verden, og min oppgave er fullført, eller så ofrer jeg mitt liv på denne veien.» Vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm

Dagen etter gikk Abû Tâlib til huset til vår Mester, Profeten. Sammen gikk de mot Haram ash-sharîf. De tapre unge mennene av Hâshims sønner fulgte etter dem. De kom til Kâ‘ba og stilte seg foran polyteistene. Abû Tâlib sa til polyteistene: «O Quraysh-folk! Jeg har hørt at dere har besluttet å drepe min brorsønn. Vet dere at disse unge mennene bak meg står med hånden på sverdet og utålmodig venter på et tegn fra meg? Jeg sverger at hvis dere dreper Muhammed, skal jeg ikke la en eneste av dere bli i live! …» Deretter begynte han å fremføre dikt som priste vår elskede Profet. Polyteistene som var der, spredte seg, med Abû Jahl som den første.